klimaskepsis.no

CO2 i atmosfæren er blitt analysert siden 1812. 90 000 målinger, publisert i 135 arbeider mellom 1812 og 1961, viste varierende nivåer fra vel 300 ppm til tre topperr opp mot 440 ppm rundt 1820, 1855 og 194O. Det er betydelig høyere enn dagens nivå på 385 ppm. Målingene ble utført av fremragende forskere, hvorav noen Nobel-prisvinnere, og med metoder som til dels er mer nøyaktige enn dagens metode. Likevel har IPCC avvist disse målingene uten adekvat begrunnelse. I den nevnte perioden har de valgt å satse på målinger av borekjerner fra isbreer i Antarktis og på Grønland, til tross for at disse er vesentlig mer usikre. For målingene i is, som går 600 000 år tilbake, har IPCC systematisk valgt bort verdier mange ganger høyere enn dagens nivå. Publiserte verdier fra tiden før 1985 viste generelt høyere konsentrasjoner enn senere studier, og det er foretatt tidsjusteringer slik at det nå fremstår et historisk bakgrunnsnivå på 280ppm som stiger i en jevn, sammenhengende kurve til de verdier som moderne målinger har vist fra 1958.

Kilder: «Vitenskapen som forsvant» – artikkel i Samtiden 02/2009 av Ole Henrik Ellestad, «180 years of atmospheric CO2 gas analysis by chemical methods» av Ernst-Georg Beck

CO2 er relativt jevnt fordelt i atmosfæren med små avvik pga. trykk og temperatur. Det smale absorpsjonsspekteret gjør imidlertid at effekten av CO2 er minimal.

Med 0,04% CO2 i atmosfæren vil utstrålt varme innenfor CO2-spekteret absorberes i de nederste 10 meter av luftlaget, og ingen varme i dette frekvensspekteret slipper ut i verdensrommet.

Hvis CO2-nivået ble doblet til 0,08%, ville absorpsjonslengden synke til 5 meter.

Hvis CO2-nivået ble halvert til 0,02%, ville absorpsjonslengden øke til 20 meter, men da ville all vegetasjon dø.

Mengden av CO2 i atmosfæren har således ingen betydning for drivhuseffekten. Innenfor sitt spektrum stopper CO2 all utstråling uansett konsentrasjonen.

Kilde: Klimaforedrag av Kjell Danielsen

…Basert på originale temperaturdata fra målestasjonene (meteorologiske institutter, Nordklim) dokumenterer professor ved Stockholms universitet, W. Karlén (2009) at i de nordiske land og tilhørende administrasjons- og havområder samt nordlige Russland var det varmere eller like varmt som i dag. Unntakene var svak økning i Danmark, Longyearbyen og Verkhojansk. Meteorologisk institutt bekreftet dette for Norge i Aftenposten 28.10.

Stasjoner langs den arktiske kyst og data fra HadCRU nord for 70 N (Kirkenes) viser det samme (Polyakov 2003). Grønland var varmere og oppvarmingshastigheten var cirka 50 prosent større enn i dag (Chylek 2006).

Figuren under fra Godthåb på Grønland er representativ og viser dette tydelig. Antall smeltedøgn var over 150 i starten av 1930-åra, men bare cirka 110 sytti år senere. Dansk meteorologisk institutt påpekte i en rapport at temperaturen i Arktis gjennom 2009 var svært lik forholdene i 1958 da de startet målingene og i overensstemmelse med middelverdiene siden den tid.

Lengre sør var middeltemperaturen for USA like høy, og 60 fjerntliggende målestasjoner spredt over hele Europa og uten innflytelse fra byoppvarming, viser også like høy middeltemperatur som nå (Humlum 2010)…

Kilde: Historiske data slår bena under CO2-hypotesen

Solflekker, jordrotasjonen, månens tyngdekraft, El Niño og øvrige periodiske fenomener kan forklare klimaendringer og tilhørende effekter ved naturlige mekanismer. CO2 har liten eller ingen virkning, og kan heller ikke forklare temperaturstigningen fra 1850 siden utslippene økte markant først etter 1945.

Kilde: Ole Henrik Ellestad (tidligere forskningsdirektør og prof. II, fysikalsk kjemi), Ole Humlum (prof. fysikalsk geografi, Universitetet i Oslo) og Jan-Erik Solheim (prof. emeritus, astrofysikk, Universitetet i Oslo)

Tidlig i forrige årtusen hadde vi den varme perioden i middelalderen hvor temperaturene var høyere enn de er nå. Det vokste druer i Nord-England og vikingene dyrket korn på Grønland der det idag er permafrost. Dette tyder på at det ikke er noe unormalt med den oppvarmingen vi ser idag, og at den mest sannsynlig bare er en del av de naturlige sykler av oppvarming og nedkjøling som har foregått i millioner av år.

Bare 0,28% av drivhuseffekten skyldes menneskelig aktivitet dersom vanndamp tas med i beregningene – 5,53% skyldes menneskelig aktivitet dersom vanndamp ikke tas med.

Dette punktet er så viktig i debatten om global oppvarming at hvorvidt vanndamp tas med i analysen av jordens drivhusgasser utgjør forskjellen mellom å beskrive et signifikant menneskelig bidrag til drivhuseffekten, eller et neglisjerbart et.

Mennesker har ingen mulighet til å nevneverdig påvirke mengden av vanndamp i atmosfæren. Individer eller grupper som har som agenda å hevde at menneskene er ansvarlige for den globale oppvarmingen er derfor nødt til å overse drivhuseffekten fra vanndamp for å kunne hevde dette.

Kilde: Global Warming: A closer look at the numbers

De som virkelig kan sine ting innen klima- og romforskning, med organisasjoner som NASA, Danmarks Romsenter og norske statistikere i spissen, har forlengst oppdaget at den globale oppvarmingen i det alt vesentlige skyldes en sterk økning i solaktiviteten – en aktivitet som har ført til at solen i den senere tid har vært betydelig varmere enn på 1150 år.

Tom V. Segalstad har kalkulert levetiden til CO2 i atmosfæren og mengden av CO2 i atmosfæren som stammer fra fossile brensler, ved å studere massebalansen for de ulike karbonisotopene i atmosfærisk CO2. Utregningene viser at IPCC’s (Houghton et al., 1990) anslag om en levetid i atmosfæren for CO2 på 50-200 år er feil. Resultatene viser en levetid for CO2 i atmosfæren på ca. 5 år, noe som også er i overensstemmelse med en rekke C14-studier kompilert av Sundquist (1985) og kjemisk kinetikk (Stumm & Morgan, 1970).

Konsekvensene av dette er at den totale mengden av CO2 i atmosfæren som stammer fra bruk av fossile brensler og biogeniske utslipp er maksimalt ca. 4% eller 14 ppm, hvilket er altfor lite til å bidra nevneverdig til global oppvarming.

De mest pålitelige temperaturdata vi har er fra satelittdata. De viser at det ikke har vært noen oppvarming siden 1998 (flat trend), med oppdaterte data t.o.m oktober er trenden nå svakt (men ikke signifikant) negativ, det har altså blitt litt kaldere siden 1998, ikke varmere.

Instrumenter viser at det kanskje har vært noe oppvarming av Jordens overflate siden 1979, men den nøyaktige temperaturendringen er gjenstand for stor usikkerhet. Mesteparten av dataene kommer fra bakkebaserte værstasjoner. Mange av disse befinner seg i urbane områder som har utvidet seg både i omfang og energiforbruk. Når disse stasjonene observerer en temperaturøkning, måler de i realiteten bare en «urban varmeøyeffekt».